Tekst: Janne Håland
Det kan ta tid å godkjenne nye kreftmedisiner. Noen får også lettere tak i dem enn andre. Det bekymrer kreftlege Daniel Heinrich.
– Fra nyheten kommer om et medikament som kan hjelpe flere, bedre livskvaliteten eller forlenge livet til noen, tar det for lang tid før det til syvende og sist blir tilgjengelig for alle pasienter, sier onkolog Daniel Heinrich ved Akershus universitetssykehus.
Han har jobbet med urologiske krefttyper siden 2007, og behandler rundt 500 prostatakreftpasienter i året. Hver måned drar han på foredrag og kongresser i inn- og utland, gjerne betalt av egen lomme, for å holde seg oppdatert på sykdommen og nye behandlingsmetoder.
– Noe som kommer innen nærmeste framtid, er gentesting av svulster for å vite hvem som kan ha nytte av ulike typer medisiner. Slik gentesting er ikke etablert i Norge ennå, men det er noe vi må få snarest, sier Heinrich engasjert.
I tillegg nevner han tre medikamenter som det siste halvannet året har vist effekt og helsegevinst for prostatakreftpasienter uten spredning, men hvor hormonbehandling har begynt å virke litt dårligere.
– Studier har vist at hvis man da bruker et av disse preparatene, istedenfor å avvente situasjonen eller bruke placebo, forsinker det utviklingen av spredning, forklarer kreftlegen.
Ifølge ham er foreløpig ett av disse tre medikamentene godkjent av Legemiddelverket for bruk i Norge, men det er i praksis ikke tilgjengelig ennå, fordi man venter på en kostnads-nytte-analyse.
– Når det først er gjort store, kliniske studier som har vist effekt, skulle jeg ønske at jeg hadde mulighet til å gi medikamentet til dem som kunne hatt nytte av det uten forsinkelse. I andre europeiske land, som i Tyskland, har pasienten krav på å få bruke en medisin dersom det europeiske legemiddelverket har godkjent den. Også selv om en kostnads-nytte analyse først gjøres senere. Det irriterer meg at godkjenningen i Norge ofte tar så lang tid, sier han.
Overlegen har full forståelse for at det kan ta noe tid før en ny behandlingsmetode blir godkjent i den offentlige helsetjenesten, men mener tidsbruken også kan være unødvendig.
– Alle i fagmiljøet kan akseptere hvis det tar tre måneder. Selv om det jo kan være dramatisk på individnivå hvis en pasient trenger medisinen akkurat da, er det er en tidsperiode de fleste er komfortable med. Men at det kan ta halvannet år, har jeg ingen forståelse for. Det man ikke finner ut på tre måneder, finner man ikke ut på halvannet år heller.
Misliker tanken på A- og B-lag
Det finnes tilfeller hvor norske kreftpasienter har kjøpt medisin privat før den er offentlig godkjent. Han liker dårlig tanken på et slags A- og B-lag blant pasienter.
– Jeg er bekymret for utviklingen, fordi jeg gjerne vil ha samme behandlingsmuligheter for alle. Hvis en medisin kun var tilgjengelig på det private markedet, ville jeg sagt det til pasientene mine, slik at de visste om muligheten. Så måtte de selv gjort en vurdering på om de hadde råd til det eller ei. Det er ikke opp til meg å avgjøre. Men det burde ikke være slik at pasienten må ha privat helseforsikring eller en lege som kjenner til spesielle unntaksordninger for å kunne få tak i de beste medisinene, sier han.
Det finnes likevel knapt et helsevesen i verden som matcher vårt, mener han. Så lenge man tar utgangspunkt i at Norge har et helsevesen der alle skal kunne få offentlig godkjent behandling, uavhengig av inntekt eller forsikring.
– Men det finnes altså land i verden, hvis man ser bort fra likhetsprinsippet, hvor man kan få tak i medisin raskere enn her, sier han.
Forsker mye på prostatakreft
Karrieren hans som kreftlege startet på Haukeland universitetssjukehus. Egentlig var det nyrekreft han var spesielt interessert i, så ble prostatakreft “med på kjøpet” i spesialiseringen. Siden har også interessen for denne krefttypen økt betraktelig.
Det startet med et stort forskningsprosjekt i 2008, hvor mange av pasientene hans, som de første i Norge, fikk teste Xofigo. Først fem år etter at prosjektet var ferdig, ble medisinen godkjent for bruk her. Fortsatt driver Heinrich mye med forskning, og er nasjonal koordinator for ni prostatakreftstudier. I tillegg deltar han i flere andre prosjekter som tilbyr utprøvende behandling på de sykeste pasientene.
– Forskning på nye medisiner er en veldig stor motivasjon, og noe som driver både meg og mine kolleger. Å slik kunne tilby pasientene behandling før den kommer på markedet, gjør også at man slipper all diskusjon om godkjenning og pris.
Helt siden tenårene har han drømt om å bli kreftlege. Trolig oppstod interessen da hans fire besteforeldre fikk ulike kreftdiagnoser, en etter en.
– Det er nok veldig få som kan si at de allerede som 16-åring visste at det var nettopp kreft de ville jobbe med. Det var aldri noe som ble mer spennende mens jeg studerte medisin, heller.
Nå er onkologi blitt både jobb og hobby.
– Til stor fortvilelse for familien, humrer Heinrich.
– For meg hadde det ikke føltes som full jobb å kun jobbe førti timer i uken.
Holder seg oppdatert
Han mener det er viktig å reise rundt og møte andre fagfolk på kongresser, selv om alt som presenteres der, kan sees online samme dag.
– Men på nettet mister man muligheten til å prate med internasjonale kolleger om resultatene, og diskutere hva de tenker om framtidens behandling. Har jeg en prostatakreftpasient hvor ting er blitt komplisert, og jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe det, kan jeg enkelt plukke ut et par internasjonale toppspesialister som svarer meg på epost i løpet av en halvtime. Hadde jeg ikke hatt den personlige kontakten på kongressene, hadde de nok ikke svart, tror Heinrich.
Han sitter også i det nasjonale ekspertpanelet som gir nye behandlingsvurderinger til pasienter som i utgangspunktet har fått beskjed om at det ikke er mer å gjøre for dem.
– Det er litt ekstra arbeid å sitte i denne gruppen, men man får også kanskje mye ekstra kunnskap. Vi skulle også gjerne hatt flere henvendelser fra pasienter. Kanskje er de ikke klar over muligheten, tror Heinrich.
At prostatakreftpasienter får informasjon om alle tilgjengelige behandlinger, er viktig, mener han.
– Jeg har opplevd at behandlingen er avsluttet etter å ha forsøkt 1-2 metoder. Da lurer jeg på hvorfor, når det er 4-5 muligheter igjen.
Det at det stadig dukker opp ny kunnskap er noe av det han elsker med jobben.
– Man sitter ikke i ti år på poliklinikken og gjør akkurat det samme hver dag. Det jeg forteller pasienten om i dag, kan være utdatert om ett år. Man må følge med. Det er superspennende! Behandlingsmulighetene for kreftpasienter er ikke tilfredsstillende før alle blir kurert.
