Prostatakreft er ingenting å skamme seg over

Hver dag får 13 menn diagnosen prostatakreft. Selv om svært mange rammes, så overlever heldigvis de aller fleste. Problemet er at mange skammer seg.

Arvid Haukås,
Medlem av Prostatakreftforeningen Hordaland

En av mine nære venner nektet å motta behandling da han ble rammet av prostatakreft. Han var redd for å miste potensen. I stedet mistet han livet. «Jeg skulle hørt på deg», sa han like før han døde. Vi trenger åpenbart mer informasjon og større åpenhet rundt denne sykdommen som rammer mer enn 5.000 menn i året.

Menn vet for lite og er ikke flinke til å snakke om prostatakreft. Mange skammer seg over sykdommen. De vil helst skjule at de er rammet, og går omveier til møtene våre så ingen skal se dem, eller ber om å få informasjon med nøytrale konvolutter, uten logo.

Vi er blitt rammet av en sykdom på lik linje med andre sykdommer, så hvorfor er det så vanskelig for oss gutta å prate om akkurat prostatakreft, den største kreftformen av dem alle?

Prostatakreft gjør noe med det å være mann. Den påvirker mannens seksualitet. Alt som handler om våre edlere deler har nok vi menn vanskelig for å snakke om. Kanskje fordi det medfører følelser, og det er vi dårlige på. Dette kan være en årsak til at denne sykdommen er så tabubelagt. Men i dag finnes det både tabletter og sprøyter som kan hjelpe. Dette vet jeg av egen erfaring. Å få prostatakreft er ikke nødvendigvis end of story.

Derfor er det viktig at vi som har fått sykdommen er åpne, forteller og får avmystifisert det hele.

Jeg tror at jo flere som snakker åpent om prostatakreft, jo flere kan bli bevisste og følge med på endringer og egen helse.

Så må det også sies at rundt 95 prosent av alle menn overlever denne kreftformen, og de fleste av oss lever like godt som før vi ble syke. Nå har også vi gutta fått vår egen blå sløyfe, nettopp for å spre kunnskap om sykdommen og bidra til mer forskning. For selv om de fleste overlever, dør fortsatt tre menn av prostatakreft i Norge hver dag, totalt over 1.000 hvert år. Det plasserer oss i Europa-toppen i antall dødsfall. Og mange lever med senskader.

Jeg ble selv rammet i en alder av 53 år og bestemte meg raskt for å være åpen rundt min egen sykdom. Etter at jeg fikk beskjeden ringte jeg min kone. Deretter fortalte jeg mine kollegaer at jeg hadde fått prostatakreft. Det å være åpen har hjulpet meg mye, men jeg tror også det har vært med å vekke andre.

En tilfeldig sjekk hos fastlegen avdekket endringer i prostataen min. For deg som ikke vet det, så har alle menn en prostata, også kalt blærehalskjertel. Prostatakjertelen ligger under urinblæren og har som oppgave å produsere den væsken som transporterer sædcellene gjennom urinrøret. Kreft i prostata rammer først og fremst eldre menn og har økt i takt med antallet eldre i befolkningen.

Poenget er ikke at friske menn skal bekymre seg unødig og løpe til fastlegen for en sjekk. Men fakta er at for over halvparten så oppdages kreften tilfeldig.

Selv ble jeg raskt beroliget, siden de aller fleste overlever når kreften oppdages tidlig. Samtidig føltes det som å gå med en tikkende bombe inni seg. Du lever med en spenning over lang tid. Dette kan påvirke både humør og samliv på ulikt vis.
Tre uker etter operasjonen var jeg derimot tilbake på jobb. Men jeg opplevde også noen av de typiske problemene etter kreftbehandling: Urinlekkasje og ereksjonssvikt. Det var ikke noe kjekt, men ved hjelp av bekkenbunnstrening og medikamenter ble det etter hvert orden på både lekkasjer og ereksjon.

Nedsatt sexlyst og hetetokter er andre vanlige konsekvenser av kreftbehandlingen.

Det som overrasker meg enda mer er at nesten hver tredje henvendelse som Kreftforeningen får om prostatakreft kommer fra kvinner, altså fra det kjønnet som aldri får prostatakreft.

Flere sykehus har også tall på hvem som ikke dukker opp til legetimene sine. Menn i alderen 30 til 50 år er verstingene der også. Ofte er det konene som ringer på vegne av sine menn, også til sykehusene.

I sum forteller dette meg at mange menn har en jobb å gjøre. Med eller uten konene.

Nettopp derfor er det så viktig med informasjon og åpenhet rundt sykdommen som rammer så mange hvert eneste år. Gjør vi det dagligdags å prate om vil flere bli opplyste og finne støtte i andres erfaringer, tror jeg. Og med mer forskning, økt kunnskap og bedre behandling kan vi unngå at flere menn ender opp slik som min kompis gjorde. Så om du er mann, hør hva jeg sier: ta ansvar for egen helse, pass godt på prostataen din og sørg for at du ender i den gode overlevelses-statistikken.