Årets prostatakreft-rapport: Et skritt frem, men lang vei igjen

Skrevet av Daniel Ask, styreleder

Årets rapport fra Kreftregisteret viser en svak nedgang i nye krefttilfeller i Norge. Rapporten belyser relativt stabile eller synkende, utviklingstrekk for flere store kreftformer, inkludert prostatakreft.

Som representant for de mange berørte av prostatakreft, ønsker vi i Prostatakreftforeningen allikevel å uttrykke vår bekymring og komme med noen oppfordringer etter å ha lest rapporten for kvalitetsindikatorer for behandlingen av prostatakreft.

Til tross for en nedgang i nye tilfeller av prostatakreft fra 5490 i 2022 til 5258 i 2023, er det fortsatt slik at én av fem menn vil få prostatakreft i løpet av livet. Prevalensen av prostatakreft har også økt, med nesten 64 000 menn som nå lever med diagnosen, en tredobling siden 2004.

For de som diagnostiseres med spredning, såkalt metastatisk sykdom, vil de fleste dø av sykdommen, og rundt halvparten vil dø av sykdommen i løpet av fem år etter diagnosetidspunkt. Nær 1000 menn som dør av sykdommen årlig.

Færre lavrisikopasienter blir overbehandlet

Kreftregisterets seks kvalitetsindikatorer gir et verdifullt innblikk i behandlingen og utviklingen av prostatakreftbehandling i Norge. Positivt er det at færre lavrisikopasienter får radikal behandling, andelen er redusert til 5,4% i 2023. For bare 11 år siden ble halvparten av lavrisikopasientene radikalt behandlet. Nasjonalt handlingsprogram for prostatakreft anbefaler aktiv overvåking som tilnærming for lavrisiko pasienter, nettopp for å unngå overbehandling.

Andelen høyrisikopasienter som behandles radikalt har økt til 85,6 %. Dette viser en vellykket innretning i selekteringen av behandling, understøttet av diagnostiske verktøy som algoritmebasert bruk av PSA-testing, PSA-densitet (PSAD) og MR.

Regionale ulikheter i behandling
Det er fortsatt utfordringer som PROFO ønsker å belyse. Dessverre tegner indikatorene som viser kvalitet i behandling, et mindre lystig bilde. Årets rapport benytter et nytt kvalitetsmål; samsvar i klinisk og postoperativ stadievurdering. Pasienter som har en såkalt lokalavansert høyrisiko tumor, såkalt T3-tumor, skal ha behandling enten i form av stråleterapi eller radikal prostatektomi (prostatakjertelen opereres ut). Den nye indikatoren viser at hver tredje pasient som blir operert, ikke har frie render etter operasjon. Altså har ikke operasjonen bidratt til å fjerne alle kreftceller, noe som øker risikoen for tilbakefall og behovet for tilleggsbehandling i form av stråleterapi (såkalt salvage stråling).

Det er store variasjoner mellom sykehusene når det kommer til T3 operasjonene. Måloppnåelsen om frie render for de elleve sykehusene som utfører operasjonen, er i gjennomsnitt 67,4%. Seks av elleve sykehus har enda dårligere resultat, eksempelvis er Sykehuset Innlandet HF med 47,1%. Mulige årsaker er at kirurgene etterlater ufri render for å gjøre nervebesparende behandling, eller er at manglende krav til et minimum antall operasjoner (volum) hos den enkelte kirurg, gjør at uerfarne kirurger får problemer med å lykkes med disse relativt avanserte operasjonene.

Det er enda vanskeligere å forstå årsakene bak tallene for den neste kvalitetsindikatoren, nemlig frie render ved operasjon av pT2 tumorer, som er lokale tumorer som skal behandles. Dette er langt mindre avanserte operasjoner, men også her er nasjonal måloppnåelse på gjennomsnittlig 86,6 %. Det burde være 100%. Oslo universitetssykehus har størst volum av disse pT2 operasjonene i landet, men kommer dårligst ut: hver fjerde pT2 pasient som blir operert ved OUS har ufrie render og kan frykte tilbakefall og er dermed ikke kreftfri etter operasjon.

Kreftregisterets formål med rapporten er ikke å rangere prestasjoner ved de ulike sykehus, men bidra til å styrke helsehjelpen for pasienter med prostatakreft og bidra til forbedringer.

Det er forståelig, men som pasientenes interesseforening, mener PROFO at rapporten får frem fakta som viser at det er oss pasientene som «får svi» for manglende kvalitet i behandlingen. Vi appellerer derfor til hvert sykehus og hver avdeling om å ikke bare reflektere over egne resultater, men å iverksette nødvendige tiltak for å forbedre kvaliteten på behandlingen. Vi kan ikke ignorere faktaene, vi må handle på dem for å tilby bedre behandling, livskvalitet og håp for de som rammes av prostatakreft.